produkt

SUTURANKERE

En av de vanligste skadene blant idrettsutøvere er delvis eller fullstendig løsning av leddbånd, sener og/eller annet bløtvev fra de tilhørende beinene. Disse skadene oppstår som følge av overdreven belastning på dette bløtvev. I alvorlige tilfeller av løsning av dette bløtvev, kan det være nødvendig med kirurgi for å feste dette bløtvev til de tilhørende beinene igjen. Det finnes for tiden en rekke fikseringsanordninger for å fikse dette bløtvev til beinene.

Eksempler inkluderer stifter, skruer, suturankere og tegnestifter.

Fiksering av suturanker er en av de viktigste innovasjonene innen artroskopisk kirurgi. Det opprinnelige suturankeret ble rapportert å bli utviklet for over tre tiår siden. Det er nevnt suturankere laget av lin, hamp og hår av Sushruta, den gamle indiske plastikkirurgen (ca. 380-ca. 450 e.Kr.). Siden den gang har suturankere gjennomgått en rekke modifikasjoner når det gjelder design, materiale, størrelse osv. Suturankere brukes nå i økende grad i kirurgisk reparasjon av fullstendige rotatormansjettrifler, da det bidrar til effektiv fiksering av bløtvev til beinet. Potensielle fordeler inkluderer redusert beinskade.

Den ene enden av suturen er bundet til bløtvevet og den andre enden til anordningen som forankrer suturen til beinet.

Suturankere er laget av:

1. Ankeret – koniske, skruelignende strukturer som settes inn i beinet og er laget av metall eller biologisk nedbrytbart materiale.

2. Maljen – Dette er en løkke i ankeret som forbinder ankeret med suturen.

3. Suturen – Dette er et biologisk nedbrytbart eller ikke-absorberbart materiale som festes til ankeret gjennom ankerets malje.

Suturankre er tilgjengelige i forskjellige design, størrelser, konfigurasjoner og materialer. To hovedtyper suturankre er:

1. Bioabsorberbare suturer

Vanligvis brukt i mange av kroppens indre vev. Disse suturene brytes ned i vevet i løpet av ti dager til fire uker. Disse brukes i tilfeller der såret gror raskt, og det dermed ikke er behov for fremmedlegemer inne i kroppen. Absorberbare suturankre er de foretrukne fikseringsenhetene, da de har minst sjanse for å forårsake komplikasjoner etter operasjonen.

Biologisk nedbrytbare suturankere brukes nå i økende grad til ulike prosedyrer innen idrettsmedisin.

2. Ikke-absorberbare suturer

Det finnes få tilfeller der ikke-absorberbare suturer er mer passende. Denne typen suturer metaboliseres ikke av kroppen. I tilfeller som hjerte og blodårer, som trenger lengre tid til å gro, er bruk av ikke-absorberbare suturer passende. Ved skulderoperasjoner er imidlertid absorberbare suturankre oftest foretrukne, da de ikke-absorberbare kan forårsake en kokosskrapeeffekt ved implantatløsnelse, noe som kan føre til alvorlige artrittiske endringer på grunn av skrapeeffekten på beinet. Denne typen suturankre er av metall eller plast.

Suturankere har blitt et uvurderlig verktøy for ortopediske kirurger.